At the end of the day

its all about them...
Ja, det er det, Når 05 tar med seg 09 og leier han pent i hånden hele veien til farmor.
Når 02 gjør leksene sine så fint og helt uten at man må mase. Når 10 har lagt på seg 1 kg på 4 uker.
Da er det lett å huske hva livet dreier seg om.
Når man drukener i skittentøy, alle krangler, blodet flyter, lydnivået når over 120 db,
huset er bomba og en bare vil flytte til en øde øy, da trenger man bildet av de to som går hånd i hånd til farmor. Av storebror som knytter skolisser og lillebror som stryker endamindre lillebror over håret.

Også trenger man ganske mye styrke både på den ene og den andre måten, for å dryppe øynene til en som ikke vil. JOmmen sa jeg smør, vi måtte være 2 stykker og han skrek så man skulle tro vil prøvde å gave øynene ut med skje. Det river i hjertet, særlig siden han ikke forstår at han må dryppes for å bli bedre.
Og vi fikk resept på flere runder. Klok av skade ved jeg en del om hvordan dette smitter og det blir nok noen runder. Sist så gikk jeg så lenge med øyekatarr selv, før jeg behandlet, at jeg ødela tårevæsken min. Og det har tatt 2 år å få orden på det. Den reisa skal jeg ikke gjøre igjen altså.....

I fjøset er det gør fullt, vi planlegger og måler og teller for å få plassene til å gå opp.
Og nye kalver kommer det. 4 til før jul. Og en kommer vel i natt tenker jeg.